Brad Paisley, Vassendgutane og Steve Young i Oslo Spektrum i 2014

Da Brad Paisley inntok scenen på Oslo Spektrum på lørdag (22. mars), var det ikke bare en fullsatt sal, men det var allerede høy stemning etter oppvarming av Vassendgutane og Chris Young.

Kvelden begynte tidlig for allerede i 7-tiden begynte Vassendgutane med sin oppvarming av en ganske fullsatt sal. Vassendgutane har holdt på nå i godt og vel 10 år. Gutane spiller det de kaller for “fest-country” og det er nok en ganske god beskrivelse av hva du får.

Med tydelige referanser fra danseband og norsk rock festes blandingen i country røtter og det svinger! Tekstene er banale og enkle, eller er de det? Nei, Vassendgutane er mildt sagt ganske “Harry” men tekstene berører ofte tragiske temaer, med lag på lag med ironi og humoristisk innsikt i våre beste og dårligste sider. Den mørke låta “Ho va så fine”, bringer assosiasjoner til Hellbillies låta “Det finast eg veit”, men den er hverken romantisk eller sjarmerende, bare trist og kjip og kanskje sann.

Gutane fengsler et publikum som er helt klart klare for fest og som kjenner Vassendgutane godt. Det er publikumskoring og dansing på mange av låtene nede i ståplassene og bandet spiller seg energisk gjennom en rekke av sine kjente og kjære slagere som “Ungkar med dobbelseng”, “Sillikon i tatti”, “Feite Egil” og “Bygdis” for å nevne noen få.

Det er ikke lange pausen publikum rekker før Chris Young står på scenen. Til forskjell fra Vassendgutane så er det nå lys på scenen, storskjermer og storkonsertfølelsen melder seg. Den 29-årige Tennesseegutten vant i 2006 Nashville Star som er en slags countryutgave av Idol. Siden den gangen har han gitt ut fire studioalbum og vunnet en rekke priser og nominasjoner i country genren. Hvilket denne anmelderen ikke skjønner noe av i det hele tatt.

For selv med Cowboyhatt og knallgod countrystemme er det ikke country vi får høre fra scenen på Spektrum. Det er kanskje country-rock og det er ikke særlig bra en gang spør du meg. En gørrkjedelig versjon av ZZ Tops legendariske “Sharp Dressed Man” hever knapt et ølglass eller en rockefot blant publikum. Jeg legger merke til at flere publikumere kan tekstene på noen av Youngs egne låter og jeg tenker at man må kanskje gå til albumene for å få et bedre inntrykk av denne artisten som er rekativt ukjent her på denne siden av dammen. Men jeg har ikke spesielt lyst.

Men forbandet skal jo ikke spille hovedattraksjonen av scenen og når Brad Paisley endelig kommer seg på scenen er det skyhøy stemning fra start til slutt. Brad Paisley er kanskje verdens mest kjente countryartist. Og dersom man er redd for at de store country artistene bare spiller “New Country” er ikke dette tilfelle når det gjelder Paisley. Han er kjent, han selger mye, men det utelukker ikke kvalitet og i den neste drøye timen er vi vitne til en maktdemonstrasjon i country-kvalitet og musikalsk talent, publikumstekke og showmanship.

Paisley har publikum i sin hule hånd fra første sekund. Det hjelper jo helt sikkert at det spinner et fengslende og til tider meget underholdende multimediashow i bakgrunnen, men man må bare ta av seg cowboyhatten. Paisley drar i gang med “Southern Comfort Zone”, Mud On The Tires” og “American Saturday Night”. Gjennom hele konserten avspilles filmer, animasjoner og spesialeffekter på bakteppet.

Innholdet er humoristisk og ladet med popkulturreferanser som mye av musikken til Paisley. Redneck stereoytypier harseleres med gjennom tekst, bilde og ikke minst ordspillet “Outstanding In Our Field”, og alt vi regner som typisk amerikansk får smake på Paisleys vennlige satire. For han er nok ikke svovelpredikanttypen. Paisley har glimt i øyet og et varmt smil, selv når han gjør narr av seg selv og sine egne.

Brad Paisley skriver mange av sine egne låter alene eller i samarbeid med andre. Det vitner om hans talent som musiker og ikke bare som performer. Vitnesbyrd til dette talentet forsterkes når han får en gitar mellom henda. Paisley har et utmerket backingband, men han dominerer scenen gjennom vokalen og ikke minst gitarspillet. Han kan virkelig spille gitar og han leker seg lett gjennom solopartier på mange av låtene.

Catwalken som stikker ut fra scenen benyttes flittig av Paisley som tydeligvis nyter å bygge opp kontakten mellom publikum og ham selv. Og midt i konserten fremføres blant annet “Online” akustisk sammen med bandet ut på tuppen av catwalken. Det er sjarmenerende, autentisk og et lite pusterom før vi beveger oss godt inn i siste halvdel av konserten. Det er fullt trykk hele veien i mål og som en perfekt avslutning kommer “The Mona Lisa” og “Alcohol” med en dundrende allsang.

Paisley har bena solid plantet i klassisk country. Han er stadig ute med små referanser og vink til fordums tiders store countryhelter. Men tematikken til Paisley er ikke så sutrete og det er mindre tapt kjærlighet og slåssing mellom whiskeyfordrukne tapere. Det er derimot ironisering og satirisk lek med temaer fra populærkulturen, referanser til eget liv og egne erfaringer og mye humor. Man smiler lett på konsert med Paisley. Kanskje det er på tide at noen bringer countryen ut av den obligatoriske selvmedlidenheten.

Det som også er interessant er alderen på publikum. Her er gjennomsnittsalderen seriøst lav. Det var et mer voksent publikum på Backstreet Boys konserten for noen uker siden (!). Paisley åpner countrydøra for unge mennesker både urbane og fra bygda og det må vi jo like.

For å oppsummere så var dette en konsert der man gikk glipp av noe hvis man gikk glipp av den. Heldigvis var jeg der og skal definitivt på neste.

Reporter Bent Schrader


* Se flere bilder fra kvelden på http://presttunfoto.smugmug.com/Underholding/Konserter/Brad-Paisley-konsert-Oslo/

Alle foto av Remi Bøe Presttun – Presttun Media

Kommentarer:

kommentarer

En tanke om “Brad Paisley, Vassendgutane og Steve Young i Oslo Spektrum i 2014

Kommentarfeltet er stengt