Daniel Romano på Union Scene 16. september 2014

Tirsdag 16. september var det trippel dose Americana, eller Drammenicana som de kaller det der, på Union Scene i Drammen. Både Unnveig Aas og Bendik Brænne varmet opp publikum før den kommende stjernen Daniel Romano avsluttet kvelden.

Unnveig Aas fikk æren av å starte den aller første Drammenicana session ute i cafeen før selve konsertlokalet åpnet. Aas leverte en hyggelig konsert med akustisk gitar og pedal steel med musikk som kanskje er hakket mer folk en country. Hun ble for øvrig kåret til Ukas Urørt i september i fjor og har i tillegg til det varmet opp for Judy Collins og spilt på Slottsfjellfestivalen. En god oppvarming til kveldens hovedarrangement og en artist vi sannsynligvis vil høre mer til i tiden som kommer.

Inne i konsertlokalet var det Bendik Brænne som åpnet scenen. Han hadde med seg fullt band og leverte en fin konsert som kanskje var hakket mer rock en country. Brænne er kanskje mest kjent for debutalbumet «How to Fake it in America» som vant spellemannsprisen i kategorien country tidligere i år. Vi venter spent på oppfølgeren til dette albumet.

Den selverklærte kongen av mosey var kveldens høydepunkt, og han skuffet definitivt ikke. Om Daniel Romano kan kunne arresteres på noe område må det være at det kanskje er for mye country.

Daniel Romano er i utgangspunktet ikke en original artist, men han skiller seg likevel fra resten av bransjen. Mens dagens moderne countrymusikk blir kritisert for å etterligne amerikansk rock fra 1970-tallet eller hårrock fra 80-tallet er Daniel Romanos musikk som snytt ut av nesa til Nashville på 60-tallet. I den sammenhengen blir Romano svært original.

Fjorårets album «Come Cry With Me» er det tredje i rekken, men konserten inneholdt også mange sanger fra «Workin’ For the Music Man» (2010) og «Sleep Beneath the Pillow» (2011).

Med seg på scenen hadde Daniel Romano bandet «The Trilliums» som består av broren hans på trommer, en skjeggete mann på pedal steel og tre damer som sang, spilte bass, gitar, piano, fele og trekkspill. Alt på en fremdragende måte. Om noen skal trekkes spesielt frem bør det være Kay Berkel som briljerte på både fele, trekkspill og piano. I tillegg var hun en Emmylou til hans Gram, eller en Tammy til hans George, på den nydelige duetten «Just Between You and Me».

Stemmen til Daniel Romano passer perfekt til denne typen musikk. Noen ganger prøver han å være George Jones og andre ganger vil han likne på Lee Hazlewood. Det er kort fortalt alt for mange referanser til klassisk countrymusikk i musikken hans til at alle kan trekkes frem. Sjansene er store for at hver enkelt lytter vil trekke referanser til sine egne favoritter.

Han greier det meste av det han prøver på fantastisk godt, og det er en glede å la ham være reiseleder gjennom countrymusikken slik den kunne høres ut for lenge siden. Han har nok ikke en like klar og god stemme som George Jones hadde i sine beste dager men det er det heller ikke mange som kan skryte av. Flesteparten av låtene går i et relativt langsomt tempo uten at det blir ensformig av den grunn. Det kler både det samspilte bandet og Romanos stemme godt, hans vibrato knekker alltid på de rette stedene. Truckerlåten «Chicken Bill» er både morsom og rask. Rask var også siste låt før ekstranumrene, en coverversjon av Ramones «Swallow my Pride» som kanskje ikke satt like godt.

Det var en fornøyelse og oppleve Romanos første konsert i Norge og jeg kan knapt vente til han kommer tilbake. Men kongen av mosey er kanskje for mosey for de store scenene og festivalene i Norge? Denne kvelden var Union Scene i Drammen nesten som Grand Ole Opry i Nashville den gangen de holdt til i Ryman Auditorium, kanskje det nærmeste man kommer uten en tidsmaskin.

For ordens skyld, mosey er et begrep som Daniel Romano selv har funnet opp og det betyr klassisk country.

Bjørn Helge Jahnsen

Se disse bildene og reportasjen på FacebookSe disse bildene på Facebook (for å Like, tagge og dele videre enkeltbilder)

Kommentarer: